Sikring klar!: Dobbel gulling. Grufseklatring på Skogshorn

Etter forrige helg på Dyrhaugsryggen sa jeg tydelig ifra til Endre at vi ikke kunne dra ut på noe lignende om det ikke var fint vær. Altså sol og ikke millimeter på centimeter på meter med snø. Men så kom helga litt for fort, og kl. 04.30 lørdag morgen sitter Endre, Einar og jeg i bilen på vei til Hemsedal. Værmeldingen var ikke veldig ulik sist, overskyet, mulighet for ganske mye nedbør og et par minusgrader. Vi hadde allikevel øynene på en uklatret linje på Skogshorn som Jørgen Aamot og Nils Nielsen hadde forsøkt fire år tilbake, og med den her sms-en fra Endre fredag kveld var det klart vi skulle dra.

Vi starter opp ei snørenne på på venstresiden av Skogshorn, i tro om at denne skal lede oss til ruta. Det er ned mot null i sikt, og renna fortsetter og fortsetter. Vi passerer rapellfester og får mistanke om at vi muligens er på feil sted, men fortsetter. Når vi tydelig kan se toppen, kun femti meter lenger opp, konkluderer vi med at vi er på feil rute. Faktisk ikke engang en rute, men en skirenne. Gulling nummer en og retur ned renna.

Einar er klar for klatring, men er vi på rett sted?

Vi traverserer til høyre i let etter det riktige innsteget. Vi finner det, og etter en taulengde (egentlig to pga. feilbeta) er vi inne i hula der Nielsen&Co hadde snudd. Jeg leder videre, ut av hula og inn i snøværet. Femti meter over neste stand ser ut til å være toppen. De andre tror ruta muligens er lenger og hinter om bail, noe jeg later som jeg ikke hører og klatrer videre. De siste tjue meterne er bratte, og diederformasjonen jeg klatrer i er fylt med snø. Jeg brøyter, men klatringen går sakte og stort med sikringer finnes ikke. Fem meter fra det som ser ut som toppen blir også takene borte, og forrige sikring er langt der nede. Guling nummer to og bail ned i mørket. Enda godt jeg snart får Olsendrivers bailekit i posten.