mandag 1. juli 2013

Frekke främlingar i Fjordane


Jeg hadde sjekket ut Loven på vei fra Sogndal to uker tidligere. Loven ligger fem minutter fra Aurland og er en klippe med ekstremt bra fjellkvalitet. Totalt elleve klatrere fra alle andre nasjonaliteter enn Norge var på Loven da jeg ankom tirsdag ettermiddag. Svensker, iranere, en sneglespiser og en amerikaner hadde erobret alle oppvarmingsrutene. Det var bare Erik som hang oppe på headwallen der han holdt på å onsighte en 9-/9.



Etter en og en halv dag hadde Erik klatret nesten alle de harde rutene og ville teste prosjektene. Av Ondra hadde han blitt fortalt at et av prosjektene skulle være nærmere 9a+, noe jeg smertelig fikk erfare da jeg skulle teste et prosjekt som i føreren var merket som 9-. Erik hadde også fått med seg at Henning jobbet på et av de gamle prosjektene, en mulig 9+. Den frekke svensken var dermed ikke sen om å stjele prosjektet og i andre forsøk (eller var det tredje?) sendte han ruta. Ettersom han hadde pusset ett fottak, så han seg fortjent til å endre prosjektnavnet Haralds Gym til Hennings Gym. Noe vi uansett regnet med at ruta ville bli hetende med tiden jamfør Wang Syndromet, Wang Mysteriet, Wang on Crack, Først Wang osv.

Vi hadde en bra tur, men regnet sammen med de harde gradene gjorde at de fleste av utlendingene psyket ut mot slutten av uka. Dermed måtte vi reise hjem med uforrettet sak på DWSprosjektet vi hadde pusset.

Erik tester Decathlon-båten. "Not for use in water" står det på den.

lørdag 8. juni 2013

Yosemite13 – Fri på Half Dome

Nordvestveggen på Half Dome kan sees midt i bildet. Utsikt fra toppen av El Cap.

Sindre Sæther kjørte inn i The Valley i øyeblikket jeg kom ned fra "the big stone" etter min solobestigning av The Nose. Vi gikk på Half Dome få dager senere for forsøke å klatre ruta RNWF (Regular Northwest Face) i fri. Norges Klatreforbund har gitt støtte til turen, og historien om vår bestigning av ruta finnes derfor på deres sider, klatring.no. Et utvalg av bilder ligger under.

Jeg ticker opp takene på Higbee Hedral. Første taulengde av grad 5.12a.

Sindre strekker seg etter en list etter nettopp å ha klatret ut gjennom et hull i veggen.


Sindre på standplass. Det ser ut til at han begynner å bli passe ferdig med kaminklatringen.

På cruxet i ettermiddagssol.

Sindre følger på cruxtaulengden.



Thank God Ledge. Nesten akkurat som Alex Honnold.


Svaet vi ikke var helt forberedt på. Kun to taulengder under toppen.

søndag 26. mai 2013

Yosemite13 – The Nose solo

Jeg har vært en måned i The Valley uten å skrive en eneste linje. Her kommer CR fra den første av turene jeg var med på.

Mens solen stekte i Yosemite under den første delen av oppholdet ble det likevel klatret. Mandag 29. april var i utgangspunktet satt av til å klatre nordvestveggen på Half Dome, men da taukameraten min i siste liten trakk seg var jeg tvunget å tenke i andre baner. Jeg begynte derfor litt tilfeldig å mekke på grigrien og før klokka var tolv søndag formiddag var planen om å soloere The Nose klar. Jeg kjøpte noen kamkiler for å spe på det ene settet jeg hadde og fikk låne noen ekstra av de viktigste størrelsene. Med en full 30 liters ryggsekk gikk jeg på første taulengde av The Nose, tidlig mandag morgen. Jeg hadde aldri tausoloert noe annet enn ruta Andersnatten 2000 (kort firetaulengders rute på Andersnatten i Sigdal) før, og det er sikkert over tre år siden. Jeg var derfor i utgangspunktet spent på hvor hurtig jeg ville klare å bevege meg, og ettersom jeg bare hadde tatt med fem liter vann og en dagsrasjon mat var jeg nødt til å komme opp innen maks to dager.

Jeg lånte noen kamkiler for å spe på dette lille racket.

Heldigvis gikk klatringen i starten raskt unna og like før klokka passerte tolv den dagen, etter seks timer klatring, sto jeg med alt utstyret på Dolt Tower, elleve taulengder opp. Jeg hadde da linket de fleste lengdene ved å gå to og to samtidig og lå i god rute i forhold til timeplanen. Men soloklatring er slitsomt da man må rense og jumarere samme taulengde som man nettopp har klatret. Dermed ender man opp med å måtte ta seg opp den enkelte taulengden to ganger samt å rappellere den en gang. Jeg var derfor passe sliten da jeg nådde El Cap Tower tre taulengder senere etter å ha stanget i et tregt taulag foran meg. Selv om jeg var nesten halvveis på topoen visste jeg at jeg måtte videre ettersom taulengdene over meg både ble brattere og vanskeligere.

På en av taulengdene før Sickle Ledge. Sola har akkurat kommet på sørøstveggen av El Cap.


Stoveleg Crack. Mens førstebestigerne brukte avkappede komfyr-ben for å sikre risset, kunne jeg dytte kamkiler.

El Cap Tower. "Plush bivy" i følge føreren.

Etter en god hvil på El Cap Tower fortsatte jeg videre. Jeg klatret kaminen bak Texas Flake og drog i boltene opp til Boot Flake. Jeg psyket på å raspe tauet over Boot, så jeg endte opp med å klatre King Swing – den litt kjedelige varianten til å svinge fram og tilbake, nesten fem hundre meter over bakken. Oppe i Gray Bands ble det mørkt, så jeg kastet meg ned på en slopy hylle før Camp 4 og kalte det en god dag. Den natten drømte jeg aldri om at jeg falt av hylla, men var tvunget å hele tiden ake meg tilbake etter at jeg gled sakte utfor kanten.

"OK bivy for 1"

Great Roof

Neste dag gjorde jeg Great Roof som første ting den morgenen. Klatringen var relativt lett, men jeg hadde ikke forutsett at det ville bli vanskelig å rense/jumarere lengden senere. Jeg løste dette med en tyrollertravers fra skummel bankebolt og vasset like etterpå i jugs på lengden Pancake Flake over. Men klatring og jumarering tar på, og med sterk sol på veggen blir det hele på grensen til utrivelig. På Camp 5 hvilte jeg ut i flere timer mens jeg kikket ned på livet (og levenet) nede i dalen.

"Do not back clean this pitch"

Glowering Spot var definitivt den vanskeligste og skumleste taulengden. I føreren står det tydelig "Do not back clean", altså å la flest mulig sikringer stå igjen som sikring i tilfelle fall. Jeg hadde ingen offset-kiler eller -kamkiler og plasserte i stedet så mye utstyr som mulig i de stygge boltearrene. Flere biter poppet og jeg tok mine første fall solo, men heldigvis holdt noe og grigrien låste.

Jeg nådde Camp 6 like før det mørknet og bestemte meg for å kjøre på til toppen med det lille vannet jeg hadde igjen. Changing Corners gikk lett sammen med taulengdene over. Jeg hadde knekt koden for teknisk klatring nå, og fikk utnyttet lommestigen for alt den var verdt. Jeg "jumarerte" rissene med to camalots i henholdsvis daisy og stige, og slapp dermed å putte knokene inn i rissene (jeg hadde ikke jammehansker og hendene føltes ikke gode ved det her tidspunktet).



Ved midnatt satt jeg på hylla under boltestigen som leder de siste 50 meterne til toppen. I føreren står det spesifikt at dette er en "sick stance", men på grunn av tidspunktet kunne jeg ikke se annet enn mørke rundt meg. I stedet satt jeg inn toppstøtet og klippet bolter hele veien til toppen. Etter siste bolt var jeg på vei til å løpe til topptreet, men med det samme strammet tauet – det var ti meter for kort. Jeg rappellerte og renset, tok en stygg pendel over kant og jumarerte tilbake opp. På toppen klemte jeg furua og falt sammen. Akkurat der. Klokka stoppet på 46 timer.

lørdag 16. mars 2013

Kjerrskredkvelven


Lørdag 9. mars var satt av til sesongens siste istur, og Pawel og jeg var begge gira på å ticke en av Gudvangens lengste linjer. Kjerrskredkvelven ble første gang klatret av Olsen og Kjetil Grimz i 2006. Siden den gang har ruta blitt gått en rekke ganger, og har blitt til den mest klatrede isruta i Gudvangen. Bare i år har den blitt toppet ut to ganger i tillegg til vår bestigning etter hva jeg er kjent med. Tyske Matthias Scherer klatret linja i februar. I et blogginnlegg skriver han at ruta er 13000 meter i lengde, 1000 meter i høyde.


Vi ønsket uansett å være godt forberedt på lengden av ruta, og allerede klokken 02.00 ringte alarmen. Dermed kunne vi starte klatringen 05.30, og bare en time senere hadde vi klatret de 160 første meterne av WI4 på 140 meteren. Ved siden av isen stod det hele veien boltede ankere fra Robert Jaspers bolteføkkup på naboruta.


Øvre del av fossen. Det er her den vanskelige klatringen starter med to taulengder på WI5+ og WI5.



Vi hadde et håp om kanskje å klatre den fritthengende istappen til høyre for  isen. Dessverre var jeg litt for kort.

... og jeg endte opp med å klatre selve fossen.





Fiskebitene sank til bunns i flaska med suppe. Abalakovkrok var tingen.






Pawel klatret siste taulengde til toppen. Klokka var bare to idet vi toppet ut, og vi kunne nyte abalakovbonanza på vei ned. Nede i god tid før det ble mørkt.


søndag 10. mars 2013

Alpinklatring 13


I disse dager kommer årets utgave av Tidsskrift for Norsk Alpinklatring i postkassa til medlemmer av Kluben. Jeg har selv bidratt til årets magasin, blant annet med en beretning fra en bestigning av isruta på nordsida av Dyrhaugsryggen. Forholdene vi hadde tar seg bedre ut i levende bilder enn hva det gjør i tekst, og derfor har jeg lagt ved en video som viser nettopp det. Se videoen under.







Og for alle ikke-medlemmer kan bladet bestilles på ntk.no for 150 kr.









fredag 1. mars 2013

Frekk innstegsvariant på Vettisfossen

Tirsdag gikk vi linja Vicky Vette M7+ WI6 300m til venstre for Vettis. Historien finner du på Klatring, kort bildeCR følger her. Flott linje som tilfører 100 meter med vanskelig drytooling på klippe til den ellers klassiske Vettisfossen. Navnet Vicky Vette kommer av den norsk-amerikanske regnskapsføreren, nakenmodellen og 48-åringen med det passende navnet.

Tre selvstendige taulengder. M6+, M7+ og WI5 før ruta følger selve Vettis til toppen

Jeg klatrer førstelengden. Dundringen fra den åpne, nederste delen av fossen  akkompagnerer klatringen

Utsikt nedover fra midten av andre taulengde




Stygg eller fet? Med 165 gram merker du ikke mye til den nye hjelmen fra Petzl når du klatrer

Pawel på siste taulengde før toppen


Som barn begynte vi alle å klatre i trær...