Festivalstemning på Fugløya

Fugløya klatrefestival ble også i år avholdt i det idylliske klatreparadiset utenfor Bodø. Thomas, jeg og over hundre andre klatrere tok turen dit. Thomas la tidligere ut et innlegg om turen vår på nettsiden alpinist.no som er verdt å sjekke ut.

Hurtigbåten slipper av alle de hundre klatrerne på Sørfugløy. I bakgrunnen sees Hagtind til venstre og Husafjellet til høyre.

Thomas hadde snakket om å ta turen til Fugløyafestivalen i begynnelsen av august. Jeg var skeptisk til å bestille billetter for tidig med tanke på været, men ellers gira på å dra nordover til det isolerte klatreparadiset. Få dager før festivalen ringer Thomas meg mens jeg camper med Erik Grandelius i regnværet på en forblåst parkering nær Stavanger. Thomas lover godt vær i Nord, og tilbyr seg å bestille flybilletter til oss begge. Med et blikk opp på himmelen takker jeg raskt ja, og Stavangerturen er brått over.

Jeg ankommer Bodø city et par dager senere, og spør meg selv om Thomas' syn på bra vær. Opphold er det i alle fall, og med det samme vi setter føttene på Fugløya springer vi opp til veggen. Vi klatrer to nye taulengder i den største av veggene, på fjellet Hagtind, men blir tvunget til å rapellere av i duskregnet.

Jeg går den nye ruta "Melodica" 8.

Dagen etter går vi vår første nytur på øya, en kort rute som vi døpte "Melodica" etter en låt som gikk på repeat på ipoden i Stavanger. Vi kom til den ti meter høye "Munnharpeveggen" for å klatre Robert C sin rute, "Dissonans" 8- fra 2000. Da denne var våt, topptauet vi heller på linja til høyre. Senere gikk begge ruta, og var enige i grad 8.

Neste dag ville vi ha et skikkelig forsøk på prosjektet vårt på Hagtind, og dermed ble ruta "Faller inn og ut av kjærlighet" til. Ruta følger store formasjoner via en miniatyr av selveste El Cap Spire. De store formasjonen dør sakte ut ettersom linja fortsetter, helt til man gjør en kort men hard åtterlengde i toppen. Som det går ut av bildene hadde vi på ingen måte ideelle forhold, og jeg måtte henge og rense/tørke cruxet. Derav graden 8(A0)

Thomas kikker opp fra tåkehavet på Hagtind.

Etter å ha kommet ned klokka to natten før, ønsker vi å klatre noe "roligere" på lørdagen. Vi vil heller ikke misse stekt lam klokka ni, og festen som har blitt lovet. Thomas foreslår en kul linje vi har sett under Hagtind, og som bare strekker seg rundt hundre meter opp i veggen. Stikkordet er camalot 3-6, så vi skraper med oss de store kammene som finnes igjen i campen kl tre på ettermiddagen. Tre taulengder fra grad 7 og lettere, med tidvis fantastisk offwidt-klatring for de som liker sånt. "Bathory Erzebet" kalte vi linja, oppkalt etter en ungarsk grevinne og seriemorder.

Thomas laybacker seg igjennom seksercamalot-delen av "Bathory Erzebet" 7. 

På søndagen, helt uten tungtvann, førstebesteg vi nok en fantastisk linje. "Older than she looks" 7, 2 taul.

Søndag ettermiddag dro alle klatrerne hjem, noe jeg også skulle ha gjort. Thomas hadde ved en feiltakelse bestilt flybillett til meg på kommende torsdag, ikke mandag som planlagt. Dermed ble jeg igjen på øya, sammen med en håndfull klatrere. De siste to dagene fikk jeg fylt med to nye førstebestigninger, og her er et par bilder fra en av de. Vi hadde ukas beste vær, og gikk en ny rute på den beste granitten jeg fikk klatre på der oppe. "Sjokoladefabrikken" tilbyr fem taulengder med fantastisk jamming og klatring opp til grad 7+.

Lars Magnus går en fantastisk 7- i Indian Creek-kvalitet på ruta "Sjokoladefabrikken".