Sikring klar!: Kjeragsommer del 2

Tsunami er Stein-Ivar Gravdal og Trym Sæland sin tekniske rute fra 2000. Linja er definitivt den modigste og heftigste ruta i Kjeragmassivet der den tar seg opp det aller bratteste og dårligst sikrede partiet i venstrekant av formasjonen som kalles Skjoldet (i alle fall om en ser bort fra den russiske naboruta som det eksisterer veldig lite informasjon om). Med to taulengder på graden A4 er den fortsatt den hardeste storveggsruta gått av nordmenn i Norge. Jeg har sett mye på bilder av veggen, men på grunn av den rogalandske værmeldingen, lang avstand og få gira klatrere har prosjektet aldri blitt realisert... Før i sommer.

Den tenkelige friklatrevarianten av Tsunami

Første forsøk

Det fantes ikke mye informasjon om linja, men en telefon til Trym styrket håpet mitt om at det kunne være mulig å klatre ruta i fri. Derfor gikk Øystein og jeg på ruta ground up i et to dager langt press. Vi klatra Hoka og traverserte ut til høyre ved Lysebotn Camping ca halvveis oppe i veggen. Her er noen bilder fra forsøket.

Øystein klatrer A2+ diederet, 6+ i fri

Denne løse kjempen måtte vike sin plass for friklatremafiaen. Heller ikke vi klarte å treffe båter og geiter...

Øystein med bivisekken etter en særs kald og fuktig natt på veggen

Øystein beveger seg inn i selve Skjoldet

Kort oppsummert klarte jeg å franskfriklatre (french free) den første av de to A4-lengdene. Jeg kom 15 meter inn i den neste cruxlengden, men jeg stolte ikke på noen av sikringene jeg hadde. Ti meter over meg satt en bolt, men klatringa opp til dette punktet så hard ut. Jeg tippet høyt på åttertallet, i tillegg til at andre sikringer var høyst fraværende. Første bail.

Andre forsøk

Skal man klatre noe hardt er det alltid en fordel med en sterk klatrer. Derfor overbeviste jeg Erik Grandelius om å bli med til Lysebotn. Vi tok båten ut på et to dager langt varsel mellom tunge rogalandsbyger og måtte klatre hele første del av en Hoka Hey i dryppende våt tilstand. Denne gangen hadde vi med mer mat, mer klær og masse teknisk utstyr inkludert bankebolter, copperheads og skyhooks. Hverken jeg eller Erik kunne klatre teknisk, men jeg hadde et håp om at vi i alle fall skulle nå toppen. Her er hvordan det gikk i bilder.

Erik kikker opp på en klissvåt start av Tsunami

Mer utstyr betyr mer vekt, og Kjerag er ikke El Cap når det kommer til heising

Erik under den første A4-lengden. Denne lengden gikk han preplassert, med heng. Graden er sannsynligvis 8+, men med en laang utklatring

Mens Erik leste Nygårdshaug nede på stand, clipsticket jeg på ti år gamle copperheads

Vi fikk bekreftet at den første cruxlengden var mulig, men den andre stoppet oss nok en gang. Denne gangen hadde jeg tapet en fem meter lang clipstick fra vegetasjon i veggen, og kunne dermed komme meg til bolten ti meter over forrige bail. Bathooksene opp herfra skremte en helt grønn aider, og etter gjentatte fall fra doble skyhooks kom jeg tilbake til stand. Bail nummer to.

I stedet kjørte vi til Planet Ø, der Erik gikk testpiecen Fryktelig i Tvil 9+

Tredje forsøk:

I over to år har jeg kontinuerlig sjekket været på Kjerag, og først nå, sent i sommer, skjedde dette. En uke med bare fint vær. Jeg ringte Sindre, og han hadde tydeligvis vært inne på tanken. Neste dag satt vi i alle fall i bilen, på det som for min de ble årets femte tur til Lysebotn.

Jeg hadde planer om enda et ground up - press, men ettersom jeg fortalte om rutas karakter ble Sindre mer og mer tvilende til hele prosjektet. Jeg foreslo heller at vi skulle gå inn fra toppen. Jeg hadde tidligere ikke villet gjøre dette da jeg visste at klatrere som Sindre hadde hatt øyne på ruta. Sånn ble det i alle fall. Mens Olsendriver setter standarden for ground up, tar friklatremafiaen alle hjelpemidler i bruk (foruten bolter selvsagt) og firer seg inn fra toppen i amerikansk stil.