Sikring klar!: Impulstur på Hoka

Karin ville ha meg med i fjellet, men jeg var ikke spesielt gira på hverken ryggtraverser eller vassing i dyp, råtten snø. Jeg ville til Kjerag, der det hadde en godværsperiode som skulle vare frem til fredag. Dog lå Lysebotn 515 kilometer fra Sogndal, tilsvarende mer en åtte timers kjøring. Jeg nevnte det for henne i håp om å få henne gira, og sendte senere føreren for Hoka Hey (7+, 20 taul.) på mail. Tirsdag ettermiddag ringte hun, og det eneste hun sa var: "Martin, vi gjør det her."

Planen var å starte fra Sogndal klokka 12.00 onsdag, og være tilbake fredag samme tid, siden Karin hadde en bunke med eksamensinnleveringer som skulle rettes før mandag. Altså måtte vi gjennomføre 17 timers kjøring og tusen meter med klatring på under to døgn. Det skulle vel gå?

I likhet med da jeg sist var på Kjerag, gjennomførte basehopper-miljøet en tredagers "heliboogie" med to helikoptre i skytteltrafikk opp og ned veggen, masse basehoppere og lett tilgjengelige båter. Det var dermed ikke noe problem å få skyss ut til neset under veggen da vi ankom Lysebotn klokka ni om kvelden. Planen var å klatre ti taulengder opp til bivihylla "Lysebotn Camping", sove noen timer og toppe ut neste dag. Vi gikk ut ifra at det aldri ville bli særlig mørkt, og så det ikke som noe problem å klatre litt inn i natten.

På første taulengde forstod jeg at jeg hadde feilberegnet grovt med antall kilo i sekken. For en gangs skyld hadde jeg tatt med rikelig med både mat, klær og vann for at vi ikke skulle lide noe ubehag, men dette viste seg å tjene mot sin hensikt. Sekken var for tung, og gjorde all klatring veldig mye vanskeligere, samtidig som vi beveget oss tregere. Jeg ble be en gang fortalt av en klatrer at han følte seg naken uten sekk, men jeg vil mye heler være naken. Naken og muligheten til å bevege seg fritt, mot det å ha en tung sekk som forhindrer deg fra å gjøre flytt, se oppover osv. Derfor valgte jeg heller å kortfikse sekken, ved å heise den mellom hyller og vanskelige partier. Dermed beveget vi oss med en gang vesentlig mye raskere.

Klokka var noe sånt som halv fire på natta, og selv om vi enda ikke var på "Lysebotn Camping", foreslo jeg at vi skulle sove på hylla rett ved. Dette ble under tvil godkjent av Karin, og jeg var fullt klar over at det ville komme mye bedre hyller, men nå klarte jeg ikke lenger holde øynene oppe. Vi la oss, og våknet opp til soloppgang bare to timer senere. Cruxtaulengdene på 7+ ventet, og jeg klatret disse mens basehopperne suste over hodene på oss. Vi beveget oss ganske raskt nå, for kombinasjonen at jeg heiste sekken, linket to og to taulengder og Karin jumarerte de hardeste sekvensene, gikk mye kjappere.

Vi var oppe ved den tredje siste taulengden, og den aller siste sjuertaulengden rundt fire-femtida. Jeg var blitt fortalt at dette også kunne være den vanskeligste taulengden, da den ofte eller alltid skule være våt. Det var den nå også, men det våte partiet så ikke ut til å være lengre enn seks-sju meter. Jeg gikk uansett på, og det viste seg å være skikkelig kjipt. Glatte, slimete jammer som gled, selv om de ville ha vært gode i tørr tilstand. Flere ganger føltes det som om jeg skulle gli ut, men klarte å holde det sammen til toppen av lengden. Siste to taulengdene føltes mer som en lek, egentlig, og vi stod begge på toppen litt over sju torsdag kveld. Det gjenstod bare å løpe tilbake til veien, haike ned ti bilen og kjøre de over åtte timene tilbake til Sogndal. Og nå må jeg sette punktum, for i morgen kjører jeg sørover til Lysebotn igjen!