Ny linje i Fortundalen

Da Endre og jeg klatret denne linja innerst i Fortundalen i desember i fjor, så jeg noe som kunne minne om en mulig linje på en overhengende vegg til høyre for fossen vi klatret. Jeg låste barnehagen tirsdag ettermiddag etter å ha byttet til meg en seinvakt på torsdag. Onsdag var fridag, og sammen med Lars Martin på besøk fra Larvik, gikk jeg på linja.

Etter en tung anmarsj i dyp snø pluss en introlengde på 140-meteren, kunne vi endelig se linja klart. Istappen midt på ruta som jeg hadde regnet som det kritiske punktet, hadde ikke forandret seg mye siden sist, og i 13 minus var ingen av oss gira på å hoppe. Vi hadde kun en vag tanke om hvor vi ellers ville klatre, men fra Romsdalen hadde vi fått anslått graden WI5, og vi ble enige om å klatre opp for å se på utsikten. Bailetau hadde vi nok av.

Snørenne. Chamonix flashback

Så stod vi plutselig under istappen. Vi hadde klatret en 90 merters lengde WI 4+, etterfulgt av en morsom travers rundt første klippeparti. Isen på nedre del av istappen så dårlig ut, og i kulda var det ikke aktuelt å hoppe. På høyresiden så jeg imidlertid en mulig variant som gikk opp plastret snø og tynn is, inn i overhengende mose, og deretter en travers tilbake inn på søyla. Ved virkelig å strekke meg fra økser i millimetertykk is på svaplata, fikk jeg sikret i risset til venstre. Moserisset gikk fint bortsett fra litt jord i øynene, og traversen tilbake på søyla var lett. Nå klatret vi.

Jeg leder mikscruxet før traversen tilbake inn på søyla

Lars M følger på mikstraversen tilbake inn på søyla

Tre taulengder til, og vi toppet ut like før det ble mørkt. Endeløse rappeller ned i mørket der vi fantaserte om at fortunsfolket ventet med nystekte vafler og varm kakao på parkeringa. I stedet ble vi nødt til bruke tretti minutter på å dytte bilen ut av grøfta. Fornøyd med nytur.