Sikring klar!: Taktikk- og nerdeblogging. Ferden opp El Cap med bilder

Thomas og jeg reiste til "The Valley" med ett mål for øyet, og det var å gå Freerider på El Cap i fri. Begge hadde lenge ønsket å teste ruta, og vi hadde faktisk flybilletter til California allerede i fjor høst. Den gangen måtte jeg avbestille etter det som skjedde på Häller i Bohuslän like før avreise, men denne gangen var det ingen ting som stod i veien for oss og Yosemite. Det har gått nesten en uke siden jeg kom hjem, og jeg tenkte å blogge om hvordan vi klatret, taktikk osv.

El Cap i profil sett fra bilveien. Freerider går på baksiden

Etter å ha pakket heisesekken med 30 liter vann, mat, klær og nesten trippelt kamkilerack starta vi å heise mandag morgen. Vi hadde planlagt å heise på de faste tauene opp til Heart Ledges, derfra klatre tre taulengder videre opp til Hollow Flake og legge igjen sekken der. Dette gikk relativt kjapt, tross jeg aldri før hadde jumarert med dobbel jumar, og klokka tre på ettermiddagen kunne vi rapellere av til en siste natts søvn i Camp 4. Nå hadde vi heisesekken på femtende taulengde, og alt klart til et ground-up press neste dag.

Masse vekt, og enda mer friksjon. Den grå og den røde sekken ble med hele veien opp

Allerede i femtida tirsdag morgen kunne vi gå på første taulengde med kun et lett rack og vann. Vi klatra for det meste i skyggen, kom opp til heisesekken før tre og fixet siden tre taulengder for å komme tidlig på Monster Offwidt neste dag. Dermed hadde vi mulighet til å jumarere opp til en av de mest krevende taulengdene (tross den relativt uskyldige graden 5.11d) Monster Offwidth, mens den ennå hadde skygge. Thomas hadde tidlig meldt seg frivillig for denne taulengden, da han nesten hadde klart å gå den på forrige tur. Jeg sikret mens Thomas cruiset opp det 40 meter lange sekser-camalot store risset. Selv klarte jeg det relativt ok helt til slutten der alternative tak ble færre. Det endte med at jeg skled ut av risset, og følte det som uaktuelt å gå på det på nytt. Jeg slo dette helt fra meg da jeg ikke hadde kjangs på 7+-tommelstackene opp fra El Cap Spire. Litt nedslått la i alle fall jeg meg til å sove, natt til 17. mai. Jeg hadde falt på de hardeste lengdene så langt, og spørsmålet var hva som ventet.

Desping i Monster. Bildet er tatt mens jeg enda er i risset

Vi våknet opp den 17. på den feteste bivihylla du kan tenke deg. Allikevel måtte vi forlate den fort for å komme tidlig på Teflon Corner 5.12d, den hardest graderte taulengden. Selve pitchen virket ved første øyekast umulig, men jeg fant en busk, fikk tapet sammen en clipstick og clipsticket meg opp til den øverste av de to boltene. Taulengden har et parti på fem til sju meter uten en eneste krimp, sloper eller lignende tak. I tillegg kan det nevnes at den lever opp til navnet, da granitten er lettere polert uten god friksjon. Jeg fant likevel raskt ut av beta, som innebærer å konstant stemme med håndflatene mot hver vegg, og selv om en må være ekstremt presis gjennom mange flytt, kunne det gå. Jeg rakk kun tre ok forsøk før ruta kom i sola, så vi bestemte oss for å komme tilbake senere på kvelden. For å komme videre linka Thomas de to neste taulengdene til bivihylla The Block, og fixet neste taulengde herfra og opp. Vi kunne gjøre dette fordi det hang faste tau hele veien fra toppen ned til Huber/Teflon, så med en gang sola var borte rapellerte vi ned til Teflon og jeg gikk denne i første forsøk under crispe forhold. Endelig var toppen innen rekkevidde, og vi nøt en bitteliten flaske vin på deling denne 17. mai aften.

Clipsticking på Teflon

Selv om vi hadde toppen innen rekkevidde og gått den hardeste taulengden, var vi ikke kommet like langt som vi hadde håpet (og rasjonert for). Thomas hadde et ønske om selv å gå alt fritt, noe jeg ikke prioriterte like høyt. Selv hadde jeg allerede blåst det på Monster, mens Thomas var for stiv til å stemme i Teflon, så jeg gjorde det klart at herfra fikk andremann jumarere alt. På den måten kunne vi komme oss unna med maks en ekstra overnatting på den halve dagsrasjonen mat vi hadde igjen, og samtidig toppe ruta i fri. Planen gikk over all forventning da vi begge satte hver vår 5.11b- og 5.12b-taulengde i andre forsøk. Etter at jeg flashet den siste "harde" taulengden ut til Round Table, og klokka fortsatt bare var tolv kjørte vi like godt for toppen. Litt mer offwidt, fingerriss og squeeze og vi stod på toppen av Kapteinen. Fire dager, 1000 meter, 35 taulengder og masse griseharde riss etter at vi startet.