mandag 5. mars 2012

Gode kort i Lofoten

Med Ryanair hjem fra solfylte Santa Linya i Spania. Ualpin start klokka to, på testpiecen Das Fenster WI7 på Rjukan neste dag. En dag til på Rjukan Ice Festival før flyet gikk nordover til alpinsamlinga i Lofoten. SAS denne gangen, med aviser og gratis sjokolade. Jeg kjente det likevel, men prøvde å ignorere det. Mandag morgen føltes ingen ting bra. Ikke dagen for de store linjene med andre ord. Med en hjelm liggende igjen på hotellet og få isskruer, førstebesteg Andreas hybriden «Roadkill». En kort "shallow snow solo" med dyno ut på en istapp. Jeg nøyde meg med å klatre WI4-isen til høyre, og uten leasher på øksene kom jeg opp til stand med en øks mindre. Jeg overtalte Andreas om å snu.

Mye kan sies om nordnorsk vær av oss "søringa", men yr spådde lovende vær lørdag, den siste dagen av vårt opphold. Med stadig dårligere form, og enda dårligere vær (for det finnes ikke bare dårlige klær), bestemte jeg meg tidlig for å lade opp til siste dagen. Det var tidvis særdeles lite motiverende å ligge stille på hotellrommet med snø, regn, sludd og vind utenfor hotellvinduet. Men selv om tiden gikk sakte, og tilværelsen til tider føltes meningsløs, kom omsider lørdag morgen med opphold og lite vind.

Været så fortsatt lovende ut da vi bega oss i vei på den to timer lange anmarsjen opp til Abrahamstind. Før oss hadde det svensk-norske teamet med Thomas M, Joel og Magnus E tråkket spor, noe vi var veldig takknemlige for. Vi hadde sett oss ut en potensiell linje mellom sveitserruta og Sindre Sæther sin rute fra 2011. Vi starta opp 150 meter med bratt og dårlig sikra snøis før den interessante klatringa starta. Andreas leda en bratt taulengde opp en iskamin og opp til liggende stand på en stor klemmeblokk. Her hadde vi en kort fotosession der Andreas poserte, før jeg fortsatte opp den flotteste taulengden av alle. Et 50 meter langt dieder med plastra snøis av ok kvalitet. Etter å ha toppet ut diederet på et hyllesystem var jeg overlykkelig over å lage standplass i den størst tricamen og en stor, fastbanket hex. Hvilken deilig følelse det er å banke hexer fast i store riss. "Sikring klar!"


Andreas kom opp, og enset ikke meg som gjerne ville vise ham den fantastiske standplassen. Han var mer fokusert på den forestående taulengden, et tynt islag på en blank, bratt vegg, og etter knapt et minutt var han på led. Han fikk inn noen gode sikringer i starten, klatra ut en overlapp og opp på isen. Etter selv å ha klatra det senere, kan jeg bekrefte at det var mer drytooling enn isklatring. Isen var millimetertykk, og Andreas fikk pirke i en tynn søm med sikringene et godt stykke under. Uansett klatra han ut tauet, og laget standplass i to gode isskruer.


Neste taulengde var min, og så mye lettere ut. Jeg forlot standplass, og bega meg inn i det som skulle vise seg å være noe hardere enn hva jeg hadde forventet. Men verst av alt fikk jeg ikke sikret, og hvor mye jeg enn lette, fant jeg ingenting holdbart. Jeg klatra nærmest i transe, fast fokusert på ikke å gjøre den minste feil. Halvveis opp i taulengden la jeg et avkuttet økseblad/pecker for psykens del. Fullt bevisst på at sikringen ikke ville ta mer enn knapt min egen kroppsvekt, klatra jeg videre uten å se over meg. "Selvforankring". Jeg hadde funnet en sikring, og kobla Andreas inn på reversoen. Jeg var glad for å ha lagt den skumleste taulengden bak meg, og det kunne ikke være langt igjen til toppen. Jeg kikket opp og bannet. "Helvettttte. Et jævla tak…"

Andreas kom opp, og vi vurderte mulighetene. Alternativene var å klatre ned og til siden, men Andreas hadde tro på at jeg skulle klare taket i fri. "Ja, ja," tenkte jeg. Jeg kan jo alltids klatre til jeg faller, for så å aide resten. Jeg gikk på med null forhåpning om å klare taket. Jeg fikk gode sikringer opp til selve taket, og så for meg en mulig måte det kunne gå på. Et fall på cruxet innebar å treffe hylla fire meter under, men ingenting mer seriøst. Et langt horisontalt strekk, og øksa fant en liten ishook midt i taket. Jeg vurderte den nøye, fant en dårlig smør på høyreveggen og dro igjennom til en god hook. Herfra klarte jeg å strekke bort, og pirke på isen på leppa. Da øksa gikk inn en halv centimeter forsto jeg at det hadde hadde gått. Jeg satt en rød camalot i taket, før jeg runda leppa og jubla. I seiersrusen glemte jeg bort at jeg skulle lage standplass, og måtte klatre ned igjen ti meter. "Bank, bank," to hexer i et godt riss. Andreas kom seg opp og leda en siste, lett lengde til toppen, i mørket.

Rutenavnet ble All in. Takk til James Counsell for flott topo!
Fra første dag var planen å gå "All in" den siste. Det hadde vi også gjort, og det ble dermed en splitpot på meg og Andreas, fylt med glede, mestringsfølelse samt nye erfaringer. Vi tok det med oss på returen til veien, og nok en gang smilte kortene til oss. Klokka var allerede kvart på tolv, men på under fem minutter hadde vi haik hele veien til hotellet. Flere bilder fra bestigningen kan sees i albumet til isklatring.no.