Jeg har vært en måned i The Valley uten å skrive en eneste linje. Her kommer CR fra den første av turene jeg var med på.
Mens solen stekte i Yosemite under den første delen av oppholdet ble det likevel klatret. Mandag 29. april var i utgangspunktet satt av til å klatre nordvestveggen på Half Dome, men da taukameraten min i siste liten trakk seg var jeg tvunget å tenke i andre baner. Jeg begynte derfor litt tilfeldig å mekke på grigrien og før klokka var tolv søndag formiddag var planen om å soloere The Nose klar. Jeg kjøpte noen kamkiler for å spe på det ene settet jeg hadde og fikk låne noen ekstra av de viktigste størrelsene. Med en full 30 liters ryggsekk gikk jeg på første taulengde av The Nose, tidlig mandag morgen. Jeg hadde aldri tausoloert noe annet enn ruta Andersnatten 2000 (kort firetaulengders rute på Andersnatten i Sigdal) før, og det er sikkert over tre år siden. Jeg var derfor i utgangspunktet spent på hvor hurtig jeg ville klare å bevege meg, og ettersom jeg bare hadde tatt med fem liter vann og en dagsrasjon mat var jeg nødt til å komme opp innen maks to dager.
 |
| Jeg lånte noen kamkiler for å spe på dette lille racket. |
Heldigvis gikk klatringen i starten raskt unna og like før klokka passerte tolv den dagen, etter seks timer klatring, sto jeg med alt utstyret på Dolt Tower, elleve taulengder opp. Jeg hadde da linket de fleste lengdene ved å gå to og to samtidig og lå i god rute i forhold til timeplanen. Men soloklatring er slitsomt da man må rense og jumarere samme taulengde som man nettopp har klatret. Dermed ender man opp med å måtte ta seg opp den enkelte taulengden
to ganger samt å rappellere den
en gang. Jeg var derfor passe sliten da jeg nådde El Cap Tower tre taulengder senere etter å ha stanget i et tregt taulag foran meg. Selv om jeg var nesten halvveis på topoen visste jeg at jeg måtte videre ettersom taulengdene over meg både ble brattere og vanskeligere.
 |
| På en av taulengdene før Sickle Ledge. Sola har akkurat kommet på sørøstveggen av El Cap. |
 |
| Stoveleg Crack. Mens førstebestigerne brukte avkappede komfyr-ben for å sikre risset, kunne jeg dytte kamkiler. |
 |
| El Cap Tower. "Plush bivy" i følge føreren. |
Etter en god hvil på El Cap Tower fortsatte jeg videre. Jeg klatret kaminen bak Texas Flake og drog i boltene opp til Boot Flake. Jeg psyket på å raspe tauet over Boot, så jeg endte opp med å klatre King Swing – den litt kjedelige varianten til å svinge fram og tilbake, nesten fem hundre meter over bakken. Oppe i Gray Bands ble det mørkt, så jeg kastet meg ned på en slopy hylle før Camp 4 og kalte det en god dag. Den natten drømte jeg aldri om at jeg falt av hylla, men var tvunget å hele tiden ake meg tilbake etter at jeg gled sakte utfor kanten.
 |
| "OK bivy for 1" |
 |
| Great Roof |
Neste dag gjorde jeg Great Roof som første ting den morgenen. Klatringen var relativt lett, men jeg hadde ikke forutsett at det ville bli vanskelig å rense/jumarere lengden senere. Jeg løste dette med en tyrollertravers fra skummel bankebolt og vasset like etterpå i jugs på lengden Pancake Flake over. Men klatring og jumarering tar på, og med sterk sol på veggen blir det hele på grensen til utrivelig. På Camp 5 hvilte jeg ut i flere timer mens jeg kikket ned på livet (og levenet) nede i dalen.
 |
| "Do not back clean this pitch" |
Glowering Spot var definitivt den vanskeligste og skumleste taulengden. I føreren står det tydelig "Do not back clean", altså å la flest mulig sikringer stå igjen som sikring i tilfelle fall. Jeg hadde ingen offset-kiler eller -kamkiler og plasserte i stedet så mye utstyr som mulig i de stygge boltearrene. Flere biter poppet og jeg tok mine første fall solo, men heldigvis holdt noe og grigrien låste.
Jeg nådde Camp 6 like før det mørknet og bestemte meg for å kjøre på til toppen med det lille vannet jeg hadde igjen. Changing Corners gikk lett sammen med taulengdene over. Jeg hadde knekt koden for teknisk klatring nå, og fikk utnyttet lommestigen for alt den var verdt. Jeg "jumarerte" rissene med to camalots i henholdsvis daisy og stige, og slapp dermed å putte knokene inn i rissene (jeg hadde ikke jammehansker og hendene føltes ikke gode ved det her tidspunktet).
Ved midnatt satt jeg på hylla under boltestigen som leder de siste 50 meterne til toppen. I føreren står det spesifikt at dette er en "sick stance", men på grunn av tidspunktet kunne jeg ikke se annet enn mørke rundt meg. I stedet satt jeg inn toppstøtet og klippet bolter hele veien til toppen. Etter siste bolt var jeg på vei til å løpe til topptreet, men med det samme strammet tauet – det var ti meter for kort. Jeg rappellerte og renset, tok en stygg pendel over kant og jumarerte tilbake opp. På toppen klemte jeg furua og falt sammen. Akkurat der. Klokka stoppet på 46 timer.
