Ny linje i Fortundalen

Da Endre og jeg klatret denne linja innerst i Fortundalen i desember i fjor, så jeg noe som kunne minne om en mulig linje på en overhengende vegg til høyre for fossen vi klatret. Jeg låste barnehagen tirsdag ettermiddag etter å ha byttet til meg en seinvakt på torsdag. Onsdag var fridag, og sammen med Lars Martin på besøk fra Larvik, gikk jeg på linja.

Etter en tung anmarsj i dyp snø pluss en introlengde på 140-meteren, kunne vi endelig se linja klart. Istappen midt på ruta som jeg hadde regnet som det kritiske punktet, hadde ikke forandret seg mye siden sist, og i 13 minus var ingen av oss gira på å hoppe. Vi hadde kun en vag tanke om hvor vi ellers ville klatre, men fra Romsdalen hadde vi fått anslått graden WI5, og vi ble enige om å klatre opp for å se på utsikten. Bailetau hadde vi nok av.

Snørenne. Chamonix flashback

Så stod vi plutselig under istappen. Vi hadde klatret en 90 merters lengde WI 4+, etterfulgt av en morsom travers rundt første klippeparti. Isen på nedre del av istappen så dårlig ut, og i kulda var det ikke aktuelt å hoppe. På høyresiden så jeg imidlertid en mulig variant som gikk opp plastret snø og tynn is, inn i overhengende mose, og deretter en travers tilbake inn på søyla. Ved virkelig å strekke meg fra økser i millimetertykk is på svaplata, fikk jeg sikret i risset til venstre. Moserisset gikk fint bortsett fra litt jord i øynene, og traversen tilbake på søyla var lett. Nå klatret vi.

Jeg leder mikscruxet før traversen tilbake inn på søyla

Lars M følger på mikstraversen tilbake inn på søyla

Tre taulengder til, og vi toppet ut like før det ble mørkt. Endeløse rappeller ned i mørket der vi fantaserte om at fortunsfolket ventet med nystekte vafler og varm kakao på parkeringa. I stedet ble vi nødt til bruke tretti minutter på å dytte bilen ut av grøfta. Fornøyd med nytur.

Tropisk regn i Gudvangen

På scouting-tur forrige lørdag, så jeg og Sigbjørn denne linja i Gudvangen. Ikke like lang som de andre monsterlinjene, men fortsatt bortimot 300 meter med klatring. Det var først og fremst estetikken ved linja som innbød til klatring. Ingen introklatring, men bratt is fra start til topp. Lørdag fikk jeg med meg Øystein S, og vi gikk på isen.

Vi forlot bilen kl 8 på morgenen. Fem minutter oppe i skogen la jeg merke til at jeg hadde lagt igjen kameraet i bilen. Jeg sprang tilbake og flaks var det da kupélyset fortsatt stod på. Det ville ikke vært særlig kult å komme tilbake til en død bil, gjennomvåte som vi var senere på dagen. Litt lenger opp på anmarsjen merket jeg også at hele nista lå igjen, men denne gangen var det ingen vei tilbake. CR med bilder fra klatringa følger under. Bailefaktor på 4,9 grunnet lav joikafaktor og fantastiske mengder med vann.

Første taulengde gikk i bratt klatring på store formasjoner opp til en frittstående søyle. Utfordringen var likevel det trommende regnet fra fossen. Jeg klatret med vann i øynene, rennende inn ermene, vann i buksa, i bokseren og i støvlene. Hutring på stand i ishule. Den tørre genseren i sekken var heller ikke tørr.

Øystein følger på den like bratte tredjelengden.

Siste taulengde til toppen. Vi rappellerte av og Øystein holdt på å drukne da prusiken frøs fast til tauet. Ellers druknet bare min telefon. Mennesker tåler heldigvis vann bedre enn elektronikk og klær.