Dobbel gulling. Grufseklatring på Skogshorn

Etter forrige helg på Dyrhaugsryggen sa jeg tydelig ifra til Endre at vi ikke kunne dra ut på noe lignende om det ikke var fint vær. Altså sol og ikke millimeter på centimeter på meter med snø. Men så kom helga litt for fort, og kl. 04.30 lørdag morgen sitter Endre, Einar og jeg i bilen på vei til Hemsedal. Værmeldingen var ikke veldig ulik sist, overskyet, mulighet for ganske mye nedbør og et par minusgrader. Vi hadde allikevel øynene på en uklatret linje på Skogshorn som Jørgen Aamot og Nils Nielsen hadde forsøkt fire år tilbake, og med den her sms-en fra Endre fredag kveld var det klart vi skulle dra.

Vi starter opp ei snørenne på på venstresiden av Skogshorn, i tro om at denne skal lede oss til ruta. Det er ned mot null i sikt, og renna fortsetter og fortsetter. Vi passerer rapellfester og får mistanke om at vi muligens er på feil sted, men fortsetter. Når vi tydelig kan se toppen, kun femti meter lenger opp, konkluderer vi med at vi er på feil rute. Faktisk ikke engang en rute, men en skirenne. Gulling nummer en og retur ned renna.

Einar er klar for klatring, men er vi på rett sted?

Vi traverserer til høyre i let etter det riktige innsteget. Vi finner det, og etter en taulengde (egentlig to pga. feilbeta) er vi inne i hula der Nielsen&Co hadde snudd. Jeg leder videre, ut av hula og inn i snøværet. Femti meter over neste stand ser ut til å være toppen. De andre tror ruta muligens er lenger og hinter om bail, noe jeg later som jeg ikke hører og klatrer videre. De siste tjue meterne er bratte, og diederformasjonen jeg klatrer i er fylt med snø. Jeg brøyter, men klatringen går sakte og stort med sikringer finnes ikke. Fem meter fra det som ser ut som toppen blir også takene borte, og forrige sikring er langt der nede. Guling nummer to og bail ned i mørket. Enda godt jeg snart får Olsendrivers bailekit i posten.

Innendørs stand i hula

Endre speider opp i det ukjente. Her fra siste standplass.

Jeg klatrer starten av siste lengde. Foto: Einar Løken

Vi sjekka bilde av Skogshorn, og vi var faktisk bare fem meter fra toppen. Nytur i fint vær neste gang!

Sjekk ut Einars bloggpost fra turen.

Dyrhaugsryggen ICE

Det er meldt en del snø på søndag, men vi har klatra alle innerutene minst tusen ganger, og dessuten er Endre skada. Fem uker tilbake var det noe is på nordsida av Dyrhaugsryggen, og sannsynligheten for at denne har bygd anser vi som stor. GIRA!

Endre forsover seg, men 05.30 kjører vi fra Fjøra i retning Turtagrø. Vi har ski, økser, et knippe isskruer og en sikringshank for fjell i tilfelle isen er tynn. Snø er det i alle fall, så vi får god bruk for skiene på anmarsjen inn til Skagadalen. I lysningen ser vi veggen, men isen får vi ikke øye på før vi kommer nærmere. Kun et tynt, gjennomsiktig teppe dekker den svarte grannitten bak, og jeg blir med ett skeptisk på om isen i det hele tatt er klatrebar. Endre forsikrer meg uansett at han har sett lignende is fra avstand, som har vært tykkere ved nærmere øyesyn. Betryggende med tanke på at han skal følge.

Vi drar uansett bort til innsteget. Der blir sekken med skistøvler samt en stav tatt av skred, men vi er allerede på ruta. Tynt, tidkrevende og MASSE spindrift. Her følger klipperapporten i bilder.

Etter timer med hutring, frysing og psyking kommer vi opp på snøhylla som splitter veggen. Her traverserer vi av og under fossen graver vi fram sekken som tidligere var tatt av snøen. En stav (og en telefon) fattigere returnerer vi til bilen etter fin tur med flott klatring