Impulstur på Hoka

Karin ville ha meg med i fjellet, men jeg var ikke spesielt gira på hverken ryggtraverser eller vassing i dyp, råtten snø. Jeg ville til Kjerag, der det hadde en godværsperiode som skulle vare frem til fredag. Dog lå Lysebotn 515 kilometer fra Sogndal, tilsvarende mer en åtte timers kjøring. Jeg nevnte det for henne i håp om å få henne gira, og sendte senere føreren for Hoka Hey (7+, 20 taul.) på mail. Tirsdag ettermiddag ringte hun, og det eneste hun sa var: "Martin, vi gjør det her."

Planen var å starte fra Sogndal klokka 12.00 onsdag, og være tilbake fredag samme tid, siden Karin hadde en bunke med eksamensinnleveringer som skulle rettes før mandag. Altså måtte vi gjennomføre 17 timers kjøring og tusen meter med klatring på under to døgn. Det skulle vel gå?

I likhet med da jeg sist var på Kjerag, gjennomførte basehopper-miljøet en tredagers "heliboogie" med to helikoptre i skytteltrafikk opp og ned veggen, masse basehoppere og lett tilgjengelige båter. Det var dermed ikke noe problem å få skyss ut til neset under veggen da vi ankom Lysebotn klokka ni om kvelden. Planen var å klatre ti taulengder opp til bivihylla "Lysebotn Camping", sove noen timer og toppe ut neste dag. Vi gikk ut ifra at det aldri ville bli særlig mørkt, og så det ikke som noe problem å klatre litt inn i natten.

På første taulengde forstod jeg at jeg hadde feilberegnet grovt med antall kilo i sekken. For en gangs skyld hadde jeg tatt med rikelig med både mat, klær og vann for at vi ikke skulle lide noe ubehag, men dette viste seg å tjene mot sin hensikt. Sekken var for tung, og gjorde all klatring veldig mye vanskeligere, samtidig som vi beveget oss tregere. Jeg ble be en gang fortalt av en klatrer at han følte seg naken uten sekk, men jeg vil mye heler være naken. Naken og muligheten til å bevege seg fritt, mot det å ha en tung sekk som forhindrer deg fra å gjøre flytt, se oppover osv. Derfor valgte jeg heller å kortfikse sekken, ved å heise den mellom hyller og vanskelige partier. Dermed beveget vi oss med en gang vesentlig mye raskere.

Klokka var noe sånt som halv fire på natta, og selv om vi enda ikke var på "Lysebotn Camping", foreslo jeg at vi skulle sove på hylla rett ved. Dette ble under tvil godkjent av Karin, og jeg var fullt klar over at det ville komme mye bedre hyller, men nå klarte jeg ikke lenger holde øynene oppe. Vi la oss, og våknet opp til soloppgang bare to timer senere. Cruxtaulengdene på 7+ ventet, og jeg klatret disse mens basehopperne suste over hodene på oss. Vi beveget oss ganske raskt nå, for kombinasjonen at jeg heiste sekken, linket to og to taulengder og Karin jumarerte de hardeste sekvensene, gikk mye kjappere.

Vi var oppe ved den tredje siste taulengden, og den aller siste sjuertaulengden rundt fire-femtida. Jeg var blitt fortalt at dette også kunne være den vanskeligste taulengden, da den ofte eller alltid skule være våt. Det var den nå også, men det våte partiet så ikke ut til å være lengre enn seks-sju meter. Jeg gikk uansett på, og det viste seg å være skikkelig kjipt. Glatte, slimete jammer som gled, selv om de ville ha vært gode i tørr tilstand. Flere ganger føltes det som om jeg skulle gli ut, men klarte å holde det sammen til toppen av lengden. Siste to taulengdene føltes mer som en lek, egentlig, og vi stod begge på toppen litt over sju torsdag kveld. Det gjenstod bare å løpe tilbake til veien, haike ned ti bilen og kjøre de over åtte timene tilbake til Sogndal. Og nå må jeg sette punktum, for i morgen kjører jeg sørover til Lysebotn igjen!

Skjoldet, med Hoka Hey i venstrekant, er midt i bildet

Morgenstund på veggen

Karin leder en seksertaulengde

En basehopper har kastet seg utfor kanten

TOPPEN!

Nyturer på Kvam

Sist uke, etter jeg hadde kommet hjem fra USA, rakk jeg å gå to førstebestigninger på klatrefeltet Kvam utenfor Sogndal. "Passiv Dødshjelp" er en variant av tradruta "Aktiv Dødshjelp", med en spektakulær slutt ut et bratt tak. Etter å ha kjent på de relativt stive Yosemite-gradene vil jeg nødig overgradere, men sandbager heller ikke når jeg setter den i grad 8. Både nyturen og orginalruta fortjener repetisjoner!

Jeg fikk også med meg Anders F på DWS-prosjektet mitt. I hele vinter har jeg sittet og sett på denne linja gjennom kjøkkenvinduet. Linja, eller bulderet som det strengt tatt er, går ut en bratt bulk på øya utenfor Kvam. Da vi fikk tak i en båt var det første jeg gjorde å pusse takene, og jeg fant raskt ut at det var mulig. Dog så det hardt ut i en tauklatrers øyne. Etter et forsøk som endte i vannet tidligere i vår, var det deilig å kunne gå det i andre forsøk, før Anders. Han skled dessverre av med en våt hæl på sitt andre forsøk, men han har forsikret om at han kommer tilbake for å gå det senere. Navnet ble "Jolly Roger" etter piratflagget vi heiste på øya tidligere i vår (kan sees på det nederste bildet). Som tauklatrer er det vanskelig å fastsette grad, men Anders var enig i området 7A+/7B. 7A+, så har jeg ikke overgradert! Fet linje er det uansett, og den fortjener repetisjoner. Hør med meg om båt :)

OG... sjekk ut Millet's blog med et innlegg fra Yosemite http://goo.gl/nNo7k

Taktikk- og nerdeblogging. Ferden opp El Cap med bilder

Thomas og jeg reiste til "The Valley" med ett mål for øyet, og det var å gå Freerider på El Cap i fri. Begge hadde lenge ønsket å teste ruta, og vi hadde faktisk flybilletter til California allerede i fjor høst. Den gangen måtte jeg avbestille etter det som skjedde på Häller i Bohuslän like før avreise, men denne gangen var det ingen ting som stod i veien for oss og Yosemite. Det har gått nesten en uke siden jeg kom hjem, og jeg tenkte å blogge om hvordan vi klatret, taktikk osv.

El Cap i profil sett fra bilveien. Freerider går på baksiden

Etter å ha pakket heisesekken med 30 liter vann, mat, klær og nesten trippelt kamkilerack starta vi å heise mandag morgen. Vi hadde planlagt å heise på de faste tauene opp til Heart Ledges, derfra klatre tre taulengder videre opp til Hollow Flake og legge igjen sekken der. Dette gikk relativt kjapt, tross jeg aldri før hadde jumarert med dobbel jumar, og klokka tre på ettermiddagen kunne vi rapellere av til en siste natts søvn i Camp 4. Nå hadde vi heisesekken på femtende taulengde, og alt klart til et ground-up press neste dag.

Masse vekt, og enda mer friksjon. Den grå og den røde sekken ble med hele veien opp 

Allerede i femtida tirsdag morgen kunne vi gå på første taulengde med kun et lett rack og vann. Vi klatra for det meste i skyggen, kom opp til heisesekken før tre og fixet siden tre taulengder for å komme tidlig på Monster Offwidt neste dag. Dermed hadde vi mulighet til å jumarere opp til en av de mest krevende taulengdene (tross den relativt uskyldige graden 5.11d) Monster Offwidth, mens den ennå hadde skygge. Thomas hadde tidlig meldt seg frivillig for denne taulengden, da han nesten hadde klart å gå den på forrige tur. Jeg sikret mens Thomas cruiset opp det 40 meter lange sekser-camalot store risset. Selv klarte jeg det relativt ok helt til slutten der alternative tak ble færre. Det endte med at jeg skled ut av risset, og følte det som uaktuelt å gå på det på nytt. Jeg slo dette helt fra meg da jeg ikke hadde kjangs på 7+-tommelstackene opp fra El Cap Spire. Litt nedslått la i alle fall jeg meg til å sove, natt til 17. mai. Jeg hadde falt på de hardeste lengdene så langt, og spørsmålet var hva som ventet.

Desping i Monster. Bildet er tatt mens jeg enda er i risset

Vi våknet opp den 17. på den feteste bivihylla du kan tenke deg. Allikevel måtte vi forlate den fort for å komme tidlig på Teflon Corner 5.12d, den hardest graderte taulengden. Selve pitchen virket ved første øyekast umulig, men jeg fant en busk, fikk tapet sammen en clipstick og clipsticket meg opp til den øverste av de to boltene. Taulengden har et parti på fem til sju meter uten en eneste krimp, sloper eller lignende tak. I tillegg kan det nevnes at den lever opp til navnet, da granitten er lettere polert uten god friksjon. Jeg fant likevel raskt ut av beta, som innebærer å konstant stemme med håndflatene mot hver vegg, og selv om en må være ekstremt presis gjennom mange flytt, kunne det gå. Jeg rakk kun tre ok forsøk før ruta kom i sola, så vi bestemte oss for å komme tilbake senere på kvelden. For å komme videre linka Thomas de to neste taulengdene til bivihylla The Block, og fixet neste taulengde herfra og opp. Vi kunne gjøre dette fordi det hang faste tau hele veien fra toppen ned til Huber/Teflon, så med en gang sola var borte rapellerte vi ned til Teflon og jeg gikk denne i første forsøk under crispe forhold. Endelig var toppen innen rekkevidde, og vi nøt en bitteliten flaske vin på deling denne 17. mai aften.

Clipsticking på Teflon

Selv om vi hadde toppen innen rekkevidde og gått den hardeste taulengden, var vi ikke kommet like langt som vi hadde håpet (og rasjonert for). Thomas hadde et ønske om selv å gå alt fritt, noe jeg ikke prioriterte like høyt. Selv hadde jeg allerede blåst det på Monster, mens Thomas var for stiv til å stemme i Teflon, så jeg gjorde det klart at herfra fikk andremann jumarere alt. På den måten kunne vi komme oss unna med maks en ekstra overnatting på den halve dagsrasjonen mat vi hadde igjen, og samtidig toppe ruta i fri. Planen gikk over all forventning da vi begge satte hver vår 5.11b- og 5.12b-taulengde i andre forsøk. Etter at jeg flashet den siste "harde" taulengden ut til Round Table, og klokka fortsatt bare var tolv kjørte vi like godt for toppen. Litt mer offwidt, fingerriss og squeeze og vi stod på toppen av Kapteinen. Fire dager, 1000 meter, 35 taulengder og masse griseharde riss etter at vi startet.

Mer stemming. Denne gangen klatrer jeg den øverste av diedertaulengdene, 5.12b 

Thomas på nest siste taulengde i kveldssol

Åtte liter vann hadde vi igjen på toppen. Det er over en dagsrasjon til oss begge