Fosseis

Til nå har vi måttet nøye oss med grafsing i steinur og scrambling i høyfjellet i påvente av at den skulle komme. I hele fjor ventet vi nesten forgjeves, men i år er den allerede her. Ordentlig isklatring. Og det er ikke bare litt is som har formet seg her på Vestlandet. Lørdag og tirsdag prøvde vi oss på to massive linjer. Det ene forsøket endte i BAIL, men tirsdag gikk vi en mulig førstebestigning av en ukjent foss nær Fortun. Vi ble i alle fall møtt av halve bygda da vi kom ned til veien ved titida, etter femten timer klatring.

Klipperapport med bilder fra Thorfossen WI 6, M8, Lærdal og ukjent foss innerst i Fortundalen følger:

Endre under Gadd og Spaks boltede direktevariant av Thorfossen

Hit, men ikke lenger. Med et fall på drytoolingen nådde jeg isen, men ingen av oss var klare for å soloere 300 meter med orgelpiper. Neste gang

Endre klatrer første taulengde av ukjent foss ved Fortun, 500 meter

Fossens øvre 300 meter. Ca grad WI 4+/5-

Vi topper ut klokka fire, akkurat i det det blir mørkt

24. november. Bursdagsfeiring på Skogshorn

Værmeldinga for helga ser bra ut, og jeg ringer rundt for å høre om det finnes isforhold innen rimelig kjøreavstand fra Sogndal. Det er is i Romsdalen og langs E6 ved Dovre, men vi psyker til slutt på kjøringa. I stedet henger vi oss på tre andre klatrere, med hytte like ved Hemsedal. Et andre forsøk på ruta fra helga før, men denne gangen i noe som skal bli helt andre værforhold.

Vi labber inn på truger, og klokka 08.00 racker vi opp under et snødekket Skogshorn. Sola skinner inn i veggen og vi klatrer i kortarma ull under skalljakka. Det er deilig å feire bursdag med skikkelig godværsklatring etter flere helger uten annet enn snøvær, vind og spindrift. Fortsettelsen ser du i videoen, som også tar for seg helga før.

Med en femmercamalot fikk jeg sikra cruxet, og vi toppa ruta. Kun fem meter over der jeg hadde snudd sist. Etter tidas mest fengende låt. kalte vi ruta Dama, drama, drømma og dramma. Se videoen og døm selv.

Dobbel gulling. Grufseklatring på Skogshorn

Etter forrige helg på Dyrhaugsryggen sa jeg tydelig ifra til Endre at vi ikke kunne dra ut på noe lignende om det ikke var fint vær. Altså sol og ikke millimeter på centimeter på meter med snø. Men så kom helga litt for fort, og kl. 04.30 lørdag morgen sitter Endre, Einar og jeg i bilen på vei til Hemsedal. Værmeldingen var ikke veldig ulik sist, overskyet, mulighet for ganske mye nedbør og et par minusgrader. Vi hadde allikevel øynene på en uklatret linje på Skogshorn som Jørgen Aamot og Nils Nielsen hadde forsøkt fire år tilbake, og med den her sms-en fra Endre fredag kveld var det klart vi skulle dra.

Vi starter opp ei snørenne på på venstresiden av Skogshorn, i tro om at denne skal lede oss til ruta. Det er ned mot null i sikt, og renna fortsetter og fortsetter. Vi passerer rapellfester og får mistanke om at vi muligens er på feil sted, men fortsetter. Når vi tydelig kan se toppen, kun femti meter lenger opp, konkluderer vi med at vi er på feil rute. Faktisk ikke engang en rute, men en skirenne. Gulling nummer en og retur ned renna.

Einar er klar for klatring, men er vi på rett sted?

Vi traverserer til høyre i let etter det riktige innsteget. Vi finner det, og etter en taulengde (egentlig to pga. feilbeta) er vi inne i hula der Nielsen&Co hadde snudd. Jeg leder videre, ut av hula og inn i snøværet. Femti meter over neste stand ser ut til å være toppen. De andre tror ruta muligens er lenger og hinter om bail, noe jeg later som jeg ikke hører og klatrer videre. De siste tjue meterne er bratte, og diederformasjonen jeg klatrer i er fylt med snø. Jeg brøyter, men klatringen går sakte og stort med sikringer finnes ikke. Fem meter fra det som ser ut som toppen blir også takene borte, og forrige sikring er langt der nede. Guling nummer to og bail ned i mørket. Enda godt jeg snart får Olsendrivers bailekit i posten.

Innendørs stand i hula

Endre speider opp i det ukjente. Her fra siste standplass.

Jeg klatrer starten av siste lengde. Foto: Einar Løken

Vi sjekka bilde av Skogshorn, og vi var faktisk bare fem meter fra toppen. Nytur i fint vær neste gang!

Sjekk ut Einars bloggpost fra turen.

Dyrhaugsryggen ICE

Det er meldt en del snø på søndag, men vi har klatra alle innerutene minst tusen ganger, og dessuten er Endre skada. Fem uker tilbake var det noe is på nordsida av Dyrhaugsryggen, og sannsynligheten for at denne har bygd anser vi som stor. GIRA!

Endre forsover seg, men 05.30 kjører vi fra Fjøra i retning Turtagrø. Vi har ski, økser, et knippe isskruer og en sikringshank for fjell i tilfelle isen er tynn. Snø er det i alle fall, så vi får god bruk for skiene på anmarsjen inn til Skagadalen. I lysningen ser vi veggen, men isen får vi ikke øye på før vi kommer nærmere. Kun et tynt, gjennomsiktig teppe dekker den svarte grannitten bak, og jeg blir med ett skeptisk på om isen i det hele tatt er klatrebar. Endre forsikrer meg uansett at han har sett lignende is fra avstand, som har vært tykkere ved nærmere øyesyn. Betryggende med tanke på at han skal følge.

Vi drar uansett bort til innsteget. Der blir sekken med skistøvler samt en stav tatt av skred, men vi er allerede på ruta. Tynt, tidkrevende og MASSE spindrift. Her følger klipperapporten i bilder.

Etter timer med hutring, frysing og psyking kommer vi opp på snøhylla som splitter veggen. Her traverserer vi av og under fossen graver vi fram sekken som tidligere var tatt av snøen. En stav (og en telefon) fattigere returnerer vi til bilen etter fin tur med flott klatring

Cham-o-yess!

Jeg var på min aller første tur til Chamonix og de franske Alpene i oktober. På grunn av varierende isforhold og dårlig beta (ikke å foretrekke og campe på Valle Blanche-breen i sommertelt på vinteren), ble det med én alpinrute. Mot slutten av oppholdet fikk jeg likevel gått ruta Digital Crack 8a. Les mer om sendingen av Europas høyeste 8a, på Varri sine sider. Bilder fra turen kommer.

Oppdatert 21.11.12

Halvveis til 100!

Pappa! Du feirer 50 i dag, og i den forbindelse vil jeg gjerne gi deg noe utenom det vanlige. Som fedre flest, skal du vel ikke ha noe, og ikke har vel heller jeg penger til å kjøpe noe stort. Derfor tenkte jeg heller å be deg med på en tur til STORE SKAGASTØLSTIND 2405 moh. Når som helst, skjønt sen sommer vil være å foretrekke. Merk at jeg står ansvarlig for hverken transport, opphold eller mat, men jeg vil skaffe til veie alt av nødvendig utstyr.

Beta og rutevalg

Start fra Turtagrø fredag ettermiddag. Litt over en times gange, med lett sekk, inn til klubhytten. Alpin start lørdag morgen. Kort rast i hytta på Bandet med obligatoriske bilder. Opp til svaene, og derfra i tau opp til toppveggen. Valgfri rute:

• Andrews
• Heftyes
• +++

Toppbilder. Så ned og avslutte dagen med joika og vin på hytten. Gleder meg til tur!


Kode: halvveistilhundre

Sesongens første Alpinismus

Yr melder ok vær i fjellet og Endre er også gira på tur. Tur blir det. Turtagrø–Tindeklubhytta før klokka ni fredag kveld. Der oppe venter VPG-Rune med varm hytte, og vi spiser forsvarets drytech til gamle NorKlatt-blader og P1 slagere. Skikkelig hyttekos.

Alpin start på lørdagen, og vi lusker oss ut døra i det de andre står opp. Olsendriver avdeling Drontheim er også på plass, sjekk ut deres fyldige CR fra turen opp Heftyes renne. Planen vår er imidlertid å klatre Skagastølsrisset i fri. Ruta går til høyre i Vestveggen, og holder grad fem sommerstid. Overskyet, litt vind og lett snø i lufta, men ved innsteget klarner det opp – i alle fall for fem minutter. Her følger vår CR i bilder.

Raskt blir jeg minnet på at vinterklatring er kaldt, samt tidkrevende proporsjonalt med brattheten. Etter seks av totalt ni taulengder kommer forslaget om bail. Både vind og snø har økt i intensivitet, og vitende om at skumringen vil møte oss innen tre timer, går jeg med på forslaget.

Uvisst om det er meg selv, forholdene eler bare uflaks – sannsynligvis det siste – er dette tredje bail på denne ruta. Uansett ble turen en bra oppvarming til Cham om en uke.

Treg søndag med buldring i EBs på loftet av NTK-hytta

Klatring 111

Klatring nr 111 er nå ute i butikk, samt postkasser landet over. Kjøp bladet, og sjekk ut den omfattende artikkelen fra USA, og vår tur opp El Cap. Jeg kan selv bekrefte at bladet også er fullt av annet stoff. "En av våre beste utgaver noen sinne," uttaler redaktøren.

Kjeragsommer del 3 - Skjoldet

Det gode været fortsatte, og vi fikk tid til en til rute før Sindre skulle offshore. Sindre hadde aldri vært på Kjerag, og var gira på ruta Skjoldet, grad 8. Jeg  hadde gått ruta i fri to år tidligere, men ville gjerne klatre den igjen. Her er noen bilder fra vår tur opp ruta.

Sindre på vei opp til den siste av grasshyllene, før den riktige klatringen starter. På dette punktet syntes han ruta var noe av det mest begrodde han hadde klatret

Sindre klatrer risset som leder opp til den bratte klatringen over oss

Du vet at det er bratt når du slipper sekken og...

Vi toppet ut kokka fem på ettermiddagen, og hadde god tid til å gå av fjellet, haike ned til Lysebotn og kjøre hjem. Da hadde begge to klatret samtlige taulengder i fri, på det som ble en elleve timers tur fra bakken og den raskeste bestigningen meg bekjent. En fantastisk rute, tross i en noe begrodd start sammenlignet med tilsvarende ruter i Romsdaen.

Kjeragsommer del 2 - Tsunami

Tsunami er Stein-Ivar Gravdal og Trym Sæland sin tekniske rute fra 2000. Linja er definitivt den modigste og heftigste ruta i Kjeragmassivet der den tar seg opp det aller bratteste og dårligst sikrede partiet i venstrekant av formasjonen som kalles Skjoldet (i alle fall om en ser bort fra den russiske naboruta som det eksisterer veldig lite informasjon om). Med to taulengder på graden A4 er den fortsatt den hardeste storveggsruta gått av nordmenn i Norge. Jeg har sett mye på bilder av veggen, men på grunn av den rogalandske værmeldingen, lang avstand og få gira klatrere har prosjektet aldri blitt realisert... Før i sommer.

Den tenkelige friklatrevarianten av Tsunami

Første forsøk

Det fantes ikke mye informasjon om linja, men en telefon til Trym styrket håpet mitt om at det kunne være mulig å klatre ruta i fri. Derfor gikk Øystein og jeg på ruta ground up i et to dager langt press. Vi klatra Hoka og traverserte ut til høyre ved Lysebotn Camping ca halvveis oppe i veggen. Her er noen bilder fra forsøket.

Øystein klatrer A2+ diederet, 6+ i fri

Denne løse kjempen måtte vike sin plass for friklatremafiaen. Heller ikke vi klarte å treffe båter og geiter...

Øystein med bivisekken etter en særs kald og fuktig natt på veggen

Øystein beveger seg inn i selve Skjoldet

Kort oppsummert klarte jeg å franskfriklatre (french free) den første av de to A4-lengdene. Jeg kom 15 meter inn i den neste cruxlengden, men jeg stolte ikke på noen av sikringene jeg hadde. Ti meter over meg satt en bolt, men klatringa opp til dette punktet så hard ut. Jeg tippet høyt på åttertallet, i tillegg til at andre sikringer var høyst fraværende. Første bail.

Andre forsøk

Skal man klatre noe hardt er det alltid en fordel med en sterk klatrer. Derfor overbeviste jeg Erik Grandelius om å bli med til Lysebotn. Vi tok båten ut på et to dager langt varsel mellom tunge rogalandsbyger og måtte klatre hele første del av en Hoka Hey i dryppende våt tilstand. Denne gangen hadde vi med mer mat, mer klær og masse teknisk utstyr inkludert bankebolter, copperheads og skyhooks. Hverken jeg eller Erik kunne klatre teknisk, men jeg hadde et håp om at vi i alle fall skulle nå toppen. Her er hvordan det gikk i bilder.

Erik kikker opp på en klissvåt start av Tsunami

Mer utstyr betyr mer vekt, og Kjerag er ikke El Cap når det kommer til heising

Erik under den første A4-lengden. Denne lengden gikk han preplassert, med heng. Graden er sannsynligvis 8+, men med en laang utklatring

Mens Erik leste Nygårdshaug nede på stand, clipsticket jeg på ti år gamle copperheads

Vi fikk bekreftet at den første cruxlengden var mulig, men den andre stoppet oss nok en gang. Denne gangen hadde jeg tapet en fem meter lang clipstick fra vegetasjon i veggen, og kunne dermed komme meg til bolten ti meter over forrige bail. Bathooksene opp herfra skremte en helt grønn aider, og etter gjentatte fall fra doble skyhooks kom jeg tilbake til stand. Bail nummer to.

I stedet kjørte vi til Planet Ø, der Erik gikk testpiecen Fryktelig i Tvil 9+

Tredje forsøk:

I over to år har jeg kontinuerlig sjekket været på Kjerag, og først nå, sent i sommer, skjedde dette. En uke med bare fint vær. Jeg ringte Sindre, og han hadde tydeligvis vært inne på tanken. Neste dag satt vi i alle fall i bilen, på det som for min de ble årets femte tur til Lysebotn.

Jeg hadde planer om enda et ground up - press, men ettersom jeg fortalte om rutas karakter ble Sindre mer og mer tvilende til hele prosjektet. Jeg foreslo heller at vi skulle gå inn fra toppen. Jeg hadde tidligere ikke villet gjøre dette da jeg visste at klatrere som Sindre hadde hatt øyne på ruta. Sånn ble det i alle fall. Mens Olsendriver setter standarden for ground up, tar friklatremafiaen alle hjelpemidler i bruk (foruten bolter selvsagt) og firer seg inn fra toppen i amerikansk stil.

Sindre minte meg på å ha knute på enden av tauet

Sindre prøver en av cruxsekvensene, like ved bolten jeg tidligere hadde snudd fra

Vi hadde til sammen to dager på ruta, fra toppen. Konklusjonen er at ruta er:

I fare for at andre kan stjele prosjektet velger jeg å skjule teksten i rød skrift

Fortsettelse følger...